Dalmatiner

Dalmatiner

Dalmatinerens opprinnelse er ukjent for verden idag. Den kan ha overlevd omtrent uforandret fra de tidligste tider, og det er iallfall fastslått at den er meget gammel. Rasenavnet kommer fra kystområdet Dalmatia i Kroatia, men ingen kan si med sikkerhet at dette er rasens opphavsland.

Dalmatineren kom til Frankrike og England på midten av 1700-tallet, og ble et fast tilbehør for datidens heste-ekvipasjer, derav navnet «coach dog». Til å begynne med var de med som vakthunder og passet både hestene og eierens eiendeler på reiser, mens senere ble de en ren dekorasjon til «fintfolk»s kjøretøyer. Til tross for at dalmatinerens arbeidsoppgave som vognhund nå er forsvunnet, har den bevart sin forkjærlighet for hester.

Generelt er det lite arvelige sykdommer og defekter blant dalmatinere i Norge. Hofteleddsdysplasi og en rekke andre sykdommer som finnes i andre raser, forekommer sjelden hos dalmatiner. Av hudsykdommer og allergier er forekomsten som gjennomsnitt hos andre raser. Arvelig døvhet, som finnes hos dalmatiner, er heldigvis mindre vanlig enn før.

Dalmatineren regnes som selskapshund og delvis også som vakthund. Den passer best hos relativt aktive mennesker som er innstilt på at hunden skal være et fullverdig familiemedlem. Den elsker å være med på alt det menneskene foretar seg. Den er glad i barn, men er relativt stor og voldsom i lek, så barna bør ikke være for små når man kjøper hund. Den er svært kjælen, tilpasningsdyktig og intelligent.

Generelt er rasen livlig og trenger daglig å få utløp for sin energi, uten at den derved trenger spesielt store mengder mosjon. Rasen er rask og utholdende og en god turkamerat.

Rasestandard

Opprinnelsesland: Kroatia. Velbalansert, tydelig flekket, sterk, muskuløs og livlig hund. Velproporsjonert, ikke grov eller tung. Skal kunne bevege seg raskt med stor utholdenhet. Dalmatineren er åpen og vennlig, ikke sky eller tilbakeholdende, og uten nervøsitet og aggressivitet.

Flat skalle som er ganske bred mellom ørene, velformet ved tinningene. Lett pannefure. Helt rynkefri. Moderat, men tydelig stopp. Sort nesebrusk hos den sortflekkete variant, brun hos den brunflekkete. Kraftige kjever. Jevne og hvite tenner. Saksebitt.

Moderat innbyrdes avstand mellom øynene som er middels store, runde, klare og funklende med et intelligent og våkent uttrykk. Mørk brune øyne hos den sortflekkete variant, mellombrun til ravfarget hos den brunflekkete. Høyt ansatte ører, middels store og temmelig brede ved basis. Ligger inntil hodet. Smalner gradvis til en avrundet spiss. Tynne og myke, tegningene godt oppbrutt, foretrekkes godt flekket.

Helt rette forben, med kraftig og rund benstamme helt til potene. Kraftige, muskuløse og tørre bakben. Sett bakfra er bakbena rette og parallelle. Godt vinklede. Runde og faste poter med godt hvelvede tær (kattepoter).

Rett og kraftig rygg. Meget lett fallende kryss. Godt markert forbryst sett i profil.Godt opptrukket underlinje mot lenden. Halen rekker omtrent til hasene. Kraftig ved ansatsen og gradvis tynnere mot spissen, aldri grov. Ansatt verken for lavt eller for høyt. I hvile bæres hengende og svakt oppoverbuet i nederste tredjedel. Under bevegelse bæres litt høyere enn rygglinjen, men aldri rett opp eller ringlet. Flekker ønskelig.

Helt frie, jevne, kraftfulle og rytmiske bevegelser med stor skrittlengde og godt driv bak. Parallelle bevegelser sett bakfra, bakbena settes i sporet av forbena.

Pelsen til en dalmatiner skal være kort, hard, tett, glatt og glansfull. Grunnfargen er ren hvit. Dypt sorte flekker hos sortflekkete hunder, leverbrune hos brunflekkete. Flekkene skal ikke flyte sammen, men være runde, klart avgrensede og godt fordelt. De skal være 2 – 3 cm i diameter, men mindre på hodet, halen og lemmene. Tegningene på ørene godt oppbrutt, foretrekkes godt flekket.

Mankehøyde: Hannhunder: 56-61 cm., tisper: 54-59 cm

Andre kommentarer