Grosser münsterländer

Historikk

Grosser Münsterländer var opprinnelig en sort/hvit fargevariant av Langhåret Vorsteh.  Da det ble dannet raseklubb i 1879 ble det bestemt at fargen skulle være, helbrun, brun/hvit eller brunskimlet. I midletid ble også sort/hvite og sortskimlete eksemplarer akseptert. I mange år diskuterte man frem og tilbake om disse fargevariantene skulle være anerkjent eller ikke. Man mente at den sort/hvite fargen stammet fra innkryssing av setter, og mange ønsket derfor å utestenge disse hundene fra avlen. I 1908 ble det endelig bestemt at den sort/hvite fargen ikke lenger skulle aksepteres i rasen Langhåret Vorsteh.

Mange bønder i områdene Münsterland, Niedersachsen og Westfalen hadde hatt svart/hvite hunder i lange tider, og de fortsatte å avle på disse også etter at fargen ikke lenger var godkjent.

Disse hundene gikk løse på gården og fulgte med på det som foregikk. De ble brukt som jakt- og vakthunder, men var også utpregede familiehunder, som tilbrakte det meste av sin tid sammen med familien.

Den dag i dag er noe av det som kjennetegner Grosseren dens nysgjerrighet og dens store behov for daglig samvær og kontakt med familien.

I 1919 i delstaten Westfalen, blev Verein für die Reinsucht des langhaarigen grossen Schwarz-weissen Münsterländer Vorstehhunds dannet. (Klubben heter i dag Verband Grosse Münsterländer e. V) Rasen fikk navnet Grosser Münsterländer Vorstehhund. 83 hunder ble avlsgodkjent. Grosserens urstamme består av disse 83 hundene.

For å få inn nytt blod i rasen blev det i 1930-årene, og i 1973 krysset inn Langhåret Vorsteh.

Bruksområder

I feltet: Standinstinkt og kryssøk skal komme naturlig, og er genetisk forankret, i likhet med stort pågangsmot og en følsom nese. . Den har et smalere søk, og er mer omstendelig, enn hva tilfelle er for de engelske rasene, men med tilstrekkelig og riktig trening kan en Grosser Münsterländer bli en meget god høyfjell/lavland og skogsfuglhund. I Norge har rasen oppnådd høye premier på alle prøveformene.

I vannet: Grosseren er fra naturens side utrustet med gode apportegenskaper, i tillegg til at de er uredde. I mange land vektlegges disse egenskapene i avlsarbeidet ved krav om godkjente apportprøver av varierende vanskelighetsgrad før avlsgodkjenning. Også i Norge har representanter for rasen oppnådd høye premier på kombinertprøver.

Sporarbeidet: Grosser Münsterländer er en hund med stor sporvilje. Den er uredd, og lar seg ikke stoppe av tøffe biotoper, som f. eks. tette kratt og hekker. I moderlandet Tyskland, og i enkelte andre land, er det vanlig å trene opp hundene til Schweiss-hunder. (Ettersøkshunder). Rasen hevder seg godt på slike prøver i mange land. I Norge har det ikke vært vanlig å bruke hundene til dette formålet, og hunder med gode egenskaper som stående fuglehunder har vært foretrukket i avlsarbeidet. 

Rasebeskrivelse for Grosser Münsterländer (med kommentarer)

OPPRINNELSESLAND/HJEMLAND: Tyskland

HELHETSINNTRYKK: Kraftig muskuløs kroppsbygning, men likevel gi inntrykk av eleganse, edelhet og "intelligens". Tørr silhuett.

VIKTIGE PROPORSJONER: Mankehøyden tilnærmet lik kroppslengden. Kroppslengden kan overskride mankehøyden med 2 cm.

Tispe med riktige proporsjoner. Merk at Grosser Münsterländer skal gi et kvadratisk inntrykk. Enkelte individer er for lange i ryggen, og mister med det noe av rasepreget.

ADFERD/TEMPERAMENT: De viktigste egenskapene er at den som jakthund er lett å føre og er lærenem. Pålitelig, spesielt etter skuddet. Livlig temperament uten tegn til nervøsitet.

Grosseren skal være en utpreget menneskekjær hund, som hilser kjente og ukjente på en tillitsfull og vennlig måte.

HODET: Edelt og langstrakt med intelligent uttrykk.

Et typisk grosser hode. Hodet bør stå i forhold til resten av kroppen. Det er ikke ønskelig med for lette, snipete hoder med vek underkjeve.

Stopp: Svakt markert stopp.

Nesebrusk: Utpreget sort.

Snuteparti: Kraftig, langt og godt utviklet.

Legg merke til at snutepartiet skal være kraftig, enkelte individer kan ha et smalt/spinkelt snuteparti, og mister dermed noe av rasepreget.

Lepper: Stramme.

Kjever/tenner: Kraftige, komplett tannsett. Velutviklete hjørnetenner. Saksebitt. 

Kinn: Velutviklet kinnmuskulatur.

Øyne: Mørkest mulig.

Ører: Brede, temmelig høyt ansatte med avrundede spisser. Godt tilliggende.

HALS: Kraftig, muskuløs og edelt buet.

FORLEMMER: Skulder: Godt tilliggende. Korrekt vinkel.

God vinkel mellom skulder og overarm. Muskuløs.

Underarm: Rett, sterk og muskuløs.

Mellomhånd: Fjærende. Sporer.

Poter: Godt sluttede, moderat lange og runde.

KROPP:

Manke: Middels høy, lang og muskuløs.

Rygg: Kort, sterk, rett.

Lend: Velutviklet, godt beskyttet av stram muskulatur.

Kryss: Langt, bredt, kun lett avfallende, godt muskelsatt.

Bryst: Sett forfra bredt, fra siden dypt med tydelig forbryst.

Underlinje/buk:Lett opptrukket, stram og tørr. Korte flanker.

Godt utviklet muskulatur bør vektlegges i bedømmelsen. Grosser Münsterländer er en brukshund, og i tillegg slåes det fast i standarden at den skal være kraftig og muskuløs.

BAKLEMMER: Helhetsinntrykk: Kraftige med sterk muskulatur. Loddrett stilt.

Knær: Korrekt vinklet.

God vinkel mellom legg og skinneben.

Haser: Korrekt vinklet.

Poter: Godt sluttede. Moderat lange og runde. Sporene skal fjernes.

BEVEGELSER: Fjærende og jordvinnende i skritt og trav med lange steg. I galopp fjærende og kraftfulle med godt fraspark og lange steg.  

Hundens bevegelser bør vektlegges sterkt under bedømmelsen. En grosser med riktige bevegelser er et elegant skue i utstillingsringen, funksjonell og utholdende i feltet.

HUD: Stram.

PELS:

Hårlag:Lang og tett, dog glatt og ikke bølget eller strittende da dette hindrer jakten. Typisk langhåret. Pelsen spesielt lang og tett på baksiden av for- og bakben (beheng) hos begge kjønn. Den kraftigste behåring på halen er på midten. Pelsen på ørene danner lange frynser som henger jevnt over hele bredden av ørets underste kant. Hodepelsen kort og tilliggende.

Pelsen bør ikke bli for lang og kraftig, da dette ikke er funksjonelt. Bølget pels er akseptabelt, men den må ikke være krøllete.

Farge: Hvit med sorte flekker og pletter, eller sortskimlet.

Fargen spenner fra sort/hvit til sortskimlet. Alle variasjoner er likestilt. Om individets farger er godkjent i henhold til standarden, skal ikke pelsfargen bemerkes positivt eller negativt på utstillingskritikken.

Sort hode, hvitt bliss eller stripe tillatt.   

Sort hode er foretrukket, men hvit stripe eller bliss er akseptert. Kun hvis hundene ellers står likt, bør en med sort hode plasseres foran en med hvite tegninger.

STØRRELSE OG VEKT:

Mankehøyde:

  • Hannhunder: 60-65 cm.
  • Tisper: 58-63 cm.

Det bør ikke aksepteres mer en +/- 2 cm. på angitte høydemål.  Merk at det ikke er noen større feil å ligge under standardens angitte høyde enn over. Man kan se en tendens som går i retning av at utstillingsdommere aksepterer hunder som ligger i overkant, og over standardmålene, mens individer som ligger i underkant og under, dømmes ned.

Vekt: 

  • Ca. 30 kg.

Det bør bemerkes når et individ har for høy vekt i forhold til høyden. Hunder som ligger i overkant av anbefalt vekt, mister lett noe av rasepreget, og dette bør bemerkes.

FEIL: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Hode: For bred skalle, for mye stopp.

Snute: Romernese, oppstopper. Helt eller delvis manglende pigment på nesebrusken.

Lepper: Store eller hengende.

Tenner: Tangbitt, mangel av P1 eller M3.

Øyne: For lyse. Synelig rød blinkhinne. Innrullete, eller løse og hengende nedre øyelokk. 

Ører: Lavt ansatte, utstående.

Hals: For kort, for lang, for tykk, for tynn. Halshud.

Manke: For lav, for kort.

Rygg: For lang, smal.

Lend: Karpelend. Dårlig muskulatur. Uharmonisk overgang til krysset. Overbygget.

Kryss: Kort, smalt, avfallende.

Buk: For oppknepen, hengende.

Hale: Båret skjevt, eller buet oppover, ringlet, haleknekk.

Forben:For lite vinklet, ut- eller innoverdreid albu. Svak mellomhånd. For smal eller bred front.

Bakben: Dårlig vinklet, kuhaset, hjulbent. For bred eller for smal bak.

Poter: Runde kattepoter, lange harepoter. Sprikende poter.

Bevegelser: Korte, bundne, trippende. 

DISKVALIFISERENDE FEIL:

  • angstbiter, redd aggressiv.
  • over- eller underbitt, skjev tannstilling. Manglende fortenner, hjørnetenner og P2, P3, P4, og M1, M2.
  • pigmentmangel, som blek nesebrusk.
  • farger som ikke samsvarer med standard.

OBS: 

Hannhunder skal ha to normalt utviklete testikler på normal plass.


Rasestandard

Andre kommentarer