En islandsk fårehund er meget sosial og dette gjør den til en hengiven familiehund som elsker barn i alle aldre og som finner seg godt til rette med flere hunder i familien. Den vil helst være sammen med sine mennesker hele tiden, følger dem rundt i huset og legger seg på deres føtter. Den elsker å bli kjælt med og ligger gjerne i fanget. Flere hunder av rasen legger seg ofte tett sammen. Derfor er det ikke en rase som bør anskaffes av mennesker som største delen av tiden er borte fra hjemmet.
Den islandske fårehunden er vaktsom av natur og bjeffer når det kommer fremmede, men gjester mottas med vennlighet. De fleste islandske fårehunder liker å gjø. Det er en del av deres utadvendte, sosiale natur. Men de kan selvsagt lære å være stille.
De islandske fårehundenes urgamle arbeid med å holde styr på sauer i flokk og på hester i karavane har medført at de har utviklet et instinkt til å nappe utålmodig i haser, på hverandre, på andre dyr og på deres eiere f. eks før en tur. Denne trangen har også hos mange av dem utviklet seg i unoter med å bite i hjul i bevegelse, såvel på biler , som sykler, trillebårer og grasklippere etc.
Så mosjonskrevende som store brukshunder er rasen ikke, men man skal ikke glemme at den i virkeligheten er en brukshund, aktiv og intelligent. Jaktinstinktet er ikke utpreget i rasen.
Rasen egner seg til familier i alle aldre, også for pensjonisten som setter pris på gode spaserturer er den ideelle kamerat, men rasen egner seg ikke i en liten leilighet.
Enten den islandske fårehunden er kort- eller langhåret er pelsen selvrensende. Det er en naturpels som selv etter en løpetur over en våt nypløyet mark hurtig blir tørr og ren uten bad eller børste. Rasen røyter normalt to ganger om året, men de løse hårene er av en type som ikke henger fast i møbler og tepper.
Den islandske fårehunden er en usedvanlig sunn og robust hund. At den bevarer sin vitalitet til 13 – 14-års alder er ikke uvanlig.
Rasestandard
Den islandske fårehunden er en typisk nordisk spisshund med oppadstående ører og ringet hale. Rasen er livlig, vennlig, nysgjerrig og modig. Den virker veltilpass og «smiler» ofte. Bevegelsene er energiske, frie og lette, og rasen er særdeles seig og utholdende. Den er en god vakthund uten å være skarp.
Skallen er bred mellom ørene og noe velvet. Stoppen er klart markert, men bør ikke være for utpreget. Øynene skal være middels store og mandelformede. Fargen skal være mørk, men kan være lysere motsvarende pelsfargen. Uttrykket er livlig, intelligent og freidig. Stive og oppadstående ører som er trekantede og brede ved basis. De er meget bevegelige.
Middels lang og sterk hals, med nakkebue. Halsen er tørr (uten løs halshud). Hodet skal bæres høyt. Kroppen skal være rektangulær og sterk, men ikke grov. Krysset er kort og avrundet, lendepartiet muskuløst og lett opptrukket.
Forbenene skal være rette, muskuløse og tørre. Doble sporer kan forekomme. Bakbenene skal være sterke, muskuløse og velvinklede for å gi en god, fri bakaksjon med godt fraspark. Doble sporer er ønskelig. Potene skal være ovale, med tett samlede tær og med velutviklede tredeputer.
Halen skal være høyt ansatt, godt opprullet, tykk og busket. Bevegelsene viser seig utholdenhet og er veivinnende lette og effektive.
Det finnes to pelsvarianter. Middels lang pels. Dekkpelsen er middels lang med tykk og bløt underull. Pelsen er kort på ørerene og foran på benene, men lengre på hals og bryst, manke, bukser og hale. Lang pels. Dekkpelsen har god lengde, men underullen er tykk og bløt. På hodet og foran på benene er pelsen kort, men lang bak ørene, på hals og bryst, bukser og baksiden av forbenene. Pelsen på halen er meget kraftig og busket. Alle farger er tillatt, men det er ønskelig at en farge er dominerende. Hvitt bliss, såvel som hvite tegninger på bryst og krave, på halespiss, ben og tær opptrer hyppig og skal ikke påvirke bedømmelsen.
Mankehøyde; hannhunder 42 – 48 cm, tisper 38 – 44 cm.