Leonberger

Leonberger

Som rase er Leonbergeren (ofte forkortet LB) stor, kraftig og sterk, både i fysisk størrelse og psyke. Samtidig er den veldig avbalansert og rolig. Selvsagt forutsatt at den har skikkelig oppdragelse, og lever et godt hundeliv sammen med flokken sin. Akkurat det siste, er veldig vesentlig for en LB. Den er svært avhengig av flokken, og til tross for sin selvstendighet og selvsikkerhet, gjør den så godt den kan for å være et hengivent og familiekjært medlem.

Av aktiviteter kan en LB brukes til så mangt. Det er en stor hund som elsker å trekke, kløve, svømme, og gå turer i skog og mark. Sindighet og ro i oppførsel, gjør den også egnet til rolige turer «på byen». Eller til sofakos sammen med flokken. Du må bare ha stor nok sofa, eller stort nok fang!

Utseendemessig kan LB´n minne litt om en forstørret, svært kraftig, langhåret schäferhund. Men pyreener er nok rasen den ligner mest i eksteriør. Selvsagt med unntak av fargen. En LB er sandfarget (nesten som en ulv), gul, rød eller oftest rød og sort. Pelsen er kraftig, og består av lange dekkhår og tykk, vannavstøtende underull. Periodevis røyter en LB ganske mye, men hårene lar seg greit fjerne med en god støvsuger!

Selv om LB´n er stor, er det en frisk hunderase. Sammenlignet med andre raser av tilsvarende størrelse og vekt, er det lite problemer med slik som hofteleddsdysplasi. I motsetning til flere av sine artsfrender, sikler ikke en LB. Det er heller ingen hunderase som bjeffer mye. Men størrelse og utstråling, gjør det til en hunderase det står respekt av. Og den kan si ifra, hvis det er nødvendig.

På slutten av 1830-, begynnelsen av 1840 årene krysset rådmann Heinrich Essig i Leonberg i nærheten av Stuttgart en svart-og-hvit newfoundlanstispe med en såkalt «Barry-hann» fra klosterhospitset Grosser St. Bernard. Senere brukte han i tillegg en pyreneerhund. Resultatet var svært store hunder med overveiende langhåret hvit pels. Essings mål var en løvelignende hund. Løven er byen Leonbergs våpendyr.

De første hunder som virkelig ble kalt leonbergere , ble født i 1846. De forente de fremragende egenskapene hos utgangsrasene. Allerede etter kort tid ble mange av disse hundene solgt fra Leonberg som statussymbol i hele verden. På slutten av 1800-tallet ble leonbergeren i Baden-Württemberg fortrinnsvis holdt som brukshund på bondegårder. Den ble sterkt berømmet for sine egenskaper som vakt- og trekkhund.

Rasestandard

I samsvar med den opprinnelige hensikten er leonbergern en meget stor, kraftig, muskuløs, men likevel elegant hund. Den utmerker seg ved harmonisk kroppsbygning og selvbevisst ro sammen med avgjort livlig temperament. Særlig hannen er stor og kraftig. Som familiehund er leonbergeren en behagelig partner under nåtidens bolig- og levevilkår. Den kan uten vanskeligheter tas med overalt og er utpreget barnevennlig. Den er verken sky eller bisk. Som selskapshund er den en behagelig, lydig og fryktløs ledsager under alle livsforhold.

Kravet om gemytt omfatter særlig:
selvsikkerhet og overlegen ro
middels temperament (bl.a også lekenhet)
lydighet
god læreevne og hukommelse
mangler lydømfintlighet.

Hodet er stort sett dypere enn bredt og snarere langstrakt enn sammentrykt. Skinnet ligger stramt overalt uten rynker i pannen. Tydelig, men middels utpreget stopp. Nesebrusken skal alltid være svart . Leppene er stramme, svarte, lett lukkede munnvinkler. LB´en har kraftige kjever med perfekt, regelmessig og fullstendig saksebitt, der øvre tannrad griper over nederste uten mellomrom og tennen står loddrett i munnen. Tangbitt godtas.

Øynene er alt fra lysebrune til så mørkebrune som mulig, middels store, ovale, verken dyptliggende eller fremstående, verken for tettsittende eller for langt fra hverandre. Øyelokkene strammer uten å vise bindehud. Det hvite i øynene (hornhinnen) må ikke være rødt. Ørene er høyt ansatt, ikke langt bak, nedhengende, tett inntil hodet, middels store, kjøttfulle.

Halsen skal være lett buet,og går over i manken uten overgang, snarere lang enn sammentrengt, uten løst skinn på halsen og huder haken. Utpreget manke, spesielt hos hannhunder. Brystet skal være bredt, dypt, må nå minst ned til albuen, ikke for tønneformet, snarere ovalt. Halen skal være meget sterkt behåret. Henger rett ned i stående stilling. I bevegelse bæres den bare lett utbøyet, så vidt mulig ikke over forlengelsen av rygglinjen. Potene er rettstående (verken innover- eller utovervridde), avrundede, lukkede. Tærne godt hvelvet. Svarte tredeputer. På bakbena må ulveklør være fjernet.

LB´en skal ha romgripende, jevne bevegelser i alle gangarter; lange skritt med godt fraspark. Rett benføring i skritt og trav sett for- og bakfra.

Pelsen skal være middels myk til grov, langhåret, ligger inntil kroppen, aldri med skill. Kroppens konturer må være tydelige til tross for god underull. Glatte hår, men lett bøyet pels er tillatt. Krage på hals og bryst, særlig hos hannen. Tydelig behåring på forbena, utpregede bukser på bakbena. Fargene er gul, rød, rødbrun, også sandfarget (blekgul, kremfarget) og alle kombinasjoner mellom dem, alltid med svart maske. Svarte hårspisser er tillatt, men hundens grunnfarge må ikke være svart. Lysere sjatteringer oav grunnfargen på undersiden av halen, på halskragen og behåringen på forbena og buksene på bakbena må ikke være så utpreget at det forstyrrer harmonien med hovedfargen. En liten hvit brystflekk eller smal bryststriper og hvite hår på tærene godtas.

MANKEHØYDE: Hanner: 72 – 80 cm. helst 76 – 78 cm. Tisper: 65 – 75 cm. helst 70 – 72 cm.

Andre kommentarer

Tekst og bilder er hentet fra Kennel Apricot Dressed på www.apricotdressed.no