Whippet

Whippet er omtalt alt på 1600-tallet, men regnes ikke for å ha blitt etablert skikkelig som rase før mot midten av 1800-tallet. Merkelig nok ble den første gang anerkjent som rase av den amerikanske kennelklubben i 1888, mens opphavslandet Storbritannia først anerkjente den i 1891.

Det finnes flere eksempler fra historien på små Greyhound-lignende hunder helt tilbake til romertiden, som hundene på statuen som ble funnet i ruinene av Pompeii. Rasen ble imidlertid egentlig skapt av nordengelske kullgruvearbeidere på 1700-tallet.

Opprinnelsen er ikke helt fastslått, men den antas å ha blitt krysset frem av små Greyhounds og 2-3 forskjellige langbente terrierraser. Senere fattet også den engelske overklassen interesse for denne lille hunden og krysset inn Italiensk mynde, noe som ga den dagens form og fasong. Hunden var opprinnelig myntet for hetsjakt på hare og annet småvilt, men ble tidlig den engelske arbeiderklassens «veddeløpshest».

I England gikk den lenge under tilnavnet «the poor man´s race horse», fordi arbeiderne der var like spillegale som overklassen, men de rådet ikke over de samme økonomiske ressurser. Greyhounds var for kostbare, både å holde og å anskaffe. Den lille whippeten var langt rimeligere å holde, men nesten like rask som greyhounden og derfor like velegnet til veddeløp. Whippet er som skapt for fart, men den er normalt en svært rolig og harmonisk hund som er både hengiven og barnekjær. Som de andre myndene er rasen ofte litt reservert ovenfor fremmede, og den liker ikke ståk og støy. I dag er whippet først og fremst for familiehund å regne, selv om både hundeveddeløp og hetsjakt på hare fortsatt er populært noen steder i verden. I de senere år har rasen også vist seg ypperlig egnet som terapihunder, spesielt i USA.

Whippet er en liten, men kraftfull og høyreist mynde med flotte proporsjoner og lange, muskuløse vakre linjer. Dens anatomiske eleganse og grasiøsitet utstråler en perfeksjonisme som utvilsomt bare greyhounden kan sidestilles med blant hunder.

Rasestandard

Hodet skal være langt og smalt med flat skalle og ubetydelig stopp. Ganske bred mellom øynene. Nesebrusken er sort, men hos blå hunder er blålig farge tillatt, hos leverfargede hunder leverfarget snute, hos hvite eller flerfargede hunder er flekket nesebrusk tillatt.

Ovale, klare øyne med et våkent uttrykk. Små, tynne rosenører. Saksebitt.

Halsen skal være muskuløs, lang og buet. Meget dyp brystkasse, markert forbryst og godt buede ribben. Ryggen er bred, fast og med tydelig lendebue. I stående stilling skal hunden dekke mye mark. Godt skråstilte skuldre der skulderbladstoppene er klart synlige i høyde med ryggraden. Tett tilliggende albuer, rette forben, fjærende mellomhånd. Brede bakbein med muskuløse lår, gode vinkler og lave haser. Potene er nette, godt atskilte og med hvelvede tær med tykke, sterke tredeputer.

Halen skal være lang og avsmalnende mot spissen. Den bæres svakt buet oppover når hunden er i bevegelse. Bevegelsene er frie med godt fraspark, ikke trippende eller med høye forbeinsbevegelser.

Pelsen skal være fin, kort og tett tilliggende. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt.

Mankehøyde: hannhund 47-51 cm, tispe 44-47 cm.

Andre kommentarer