Det gleder meg å se at flere og flere hundefolk – ikke minst Canis’ ulike artikkelforfattere stadig oftere påpeker at jaktatferd IKKE er motivert av sult. Dette har jo tidligere, om enn aldri så feil, dessverre vært en utbredt misforståelse. Jaktatferd er IKKE motivert av sult – spiseatferd er i beste fall motivert av sult, men det er ikke bestandig det heller er tilfelle. Rovdyr er i effekt alltid sultne, enten magesekken er full eller ikke. Dette er et naturlig overlevelsesinstinkt, men har ikke så mye praktisk nytte for dagens hunder – med mindre vi hundeeiere vet å utnytte det til vår fordel?
Tekst: Runar Næss
Evolusjon
For bedre å forstå bakgrunnen for alt dette må vi, som så ofte ellers, se tilbake til hundens opphav – ulven.
Ulven er en predator (et rovdyr) som gjennom 4 -5 millioner år utviklet seg til å bli en god jeger, men byttedyr som blir jaktet på av predatorer danner raskt ulike typer antipredatorisk atferd og blir på den måten tilsvarende vanskeligere å fange – i takt med at ulven blir flinkere til å jakte.
Slik opprettholdes en balanse i predator / byttedyr forholdet, som begge evolusjonsmessig kommer styrket ut av.
Det er på ingen måte lett for ulv å fange et byttedyr – og statistikken viser at ulven bare har suksess i en brøkdel av alle sine jaktforsøk. Noen ganger i 1 av 10 forsøk, andre ganger for eksempel bare i 1 av 30 forsøk, helt avhengig av omstendighetene. En ulv som ikke starter å jakte før den blir sulten vil aldri overleve i naturen, den ville sulte i hjel. Derfor har det hos ulv vært selektert i millioner av år for en sterk predatorisk respons, uavhengig av sult!
Alle dyr spiser, men alle dyr er ikke predatorer. Spiseatferd er følgelig ikke en predatorisk atferd! Sult har ingen ting med saken å gjøre! Overlevelse derimot, har alt med saken å gjøre.
Se på oss mennesker
Vegetarianere får ha meg unnskyldt, men vi er jo også rovdyr, ikke sant? Så, hva skjer når det blir varslet katastrofer som flom, jordskjelv, strømbrudd, krig, eller O. J. Simpson-rettsak rundt om i verden? Jo – mennesker hamstrer mat! Vi tømmer hyllene på supermarkedet! Hvorfor??? På grunn av en plutselig, enorm og ukontrollerbar sult?? Selvfølgelig ikke! Det har ingen ting med sult eller sultfølelse å gjøre. Det er vårt nedarvede instinkt for å overleve som slår inn. Vi vet vi trenger mat for å overleve – følgelig starter vi «jakten» med en gang vi føler en mulig krise kan ramme oss, før det blir for sent og vi risikerer å sulte i hjel. Likegyldig hvor irrasjonelt dette måtte være i øyeblikket.
(«Mor, det har brutt ut atomkrig og 15 atomraketter er på vei hit akkurat nå!». «Huff da – stikk ned og se om du kan få tak i noen brød til oss, er du snill.»)
Ja – vi kan alltids le av oss selv, men i ulvens verden er det faktisk slik at det alltid er en «trussel om krise» og en kamp for å overleve. De er alltid klar for å «hamstre» mat, ved å jakte på alt de kommer over. De er genetisk programmert til å gjøre dette gjennom millioner av år med selektiv avl. De som ikke utviklet denne evnen – en sterk predatorisk respons, langt sterkere enn det som skal til for å skaffe neste måltid, overlevde naturlig nok ikke. Dødeligheten hos ulv er selv i dag hele 50% det første leveåret – og gjennomsnittlig levealder bare 4.5 år for de ulvene som er så heldig (les: dyktig) og overleve sine to første leveår.
Med en potensiell levealder på 14 til 17 år (for eksempel i fangenskap), sier det seg selv at å være ulv i naturen er som konstant å leve i en krigssone. Det er et tøft liv å være ulv!
Predatorisk atferd har følgelig utviklet seg fra behov for langsiktig overlevelse og ikke bare for å skaffe neste måltid. Denne motivasjonen for predatorisk atferd er genetisk «programmert» hos alle rovdyr. Det er det som gjør dem til rovdyr!
Vi kan fóre et rovdyr i en dyrepark (eller på en søppelfylling i Øst-Europa), så den aldri behøver å jakte eller drepe i hele sitt liv. Er den da ikke lenger et rovdyr? Vil konstant tilgang på mat fjerne predatorisk atferd? Nei! Vi forandrer ikke tusenårige genetiske disposisjoner ved å skifte fôringsregime, selv om muligheten for dette nå forskes intenst på ved laboratorier i USA.
Hva betyr dette for hundeeiere?
Ikke engang der vi i tusenvis av år har forsøkt gjennom selektiv avl, har vi klart å avle bort predatorisk atferd hos hund (som for eksempel vokterhunder). Alle hunder er fremdeles rovdyr – om enn i modifisert versjon og med varierende intensitet. Heldigvis!
Den oppvakte leser har kanskje allerede begynt å forstå hva dette kan bety for oss hundeeiere? En av de tingene det betyr er at en hund ikke behøver være sulten for å lete etter, eller «fange» mat. Overlevelsesinstinktet forteller de fleste hunden at de skal fange mat hele tiden, så ofte de kan. Det gjør at vi nærmest alltid kan bruke mat som belønning, uavhengig av om hunden er sulten eller ikke. Spesielt søksbelønning, der hunden må finne godbiten selv, er helt og holdent en stimulering av jakt- og overlevelse-instinktet – og for mange hunder, litt avhengig av rase, den beste belønning i verden. Jo sterkere jaktinstinkt en hund har, jo mer vil matsøk være egnet som belønning, nærmest upåvirket av om hunden nylig har spist eller ikke. Jeg sier «nærmest upåvirket» fordi en større mengde mat i magesekken vil påvirke blodsukker, hormoner, blodgjennomstrømning til muskulaturen og andre biologiske funksjoner som igjen kan innvirke på arbeidsevne. Dette gjelder dog bare en relativt kort periode etter større matinntak.
En hund med lite jaktinstinkt og sterk flokkfølelse, typisk for vokterhundraser, vil kanskje være bedre tjent med en belønning i form av sosiale aktiviteter som fysisk berøring (kos), rolig kamplek eller samvær med andre hunder. Jaktinstinkt er på ingen måte eksklusivt for tradisjonelle jakthunder. Gjeterhunder er de som kanskje har sterkest jaktinstinkt av alle hunderaser, men atferden er hos disse selvfølgelig kraftig modifisert (må ikke forveksles med vokterhunder, som har nærmest motsatte egenskaper og minimal jaktlyst). En god gjeterhund arbeider med øynene, kroppsspråket og hastighet i en nærmest konstant veksling mellom snikjakt og angrep – såkalt «eye», «stalk» og «rush» atferd.
Jaktsekvens, motivasjon og energi (FE)
Jaktatferd består av en mengde ulike momenter – og hvert av disse momentene har til felles at de alle er motivert av samme mål – overlevelse!
Hvert moment har sin egen energikilde, på Engelsk kalt Action Specific Energy (ASE).
Jeg har på norsk valgt å kalle det; Formålsrettet Energi (FE). Dette er den mengde energi som er øremerket en bestemt atferd for å gjennomføre atferden over en viss tid.
Ulike atferder har ulik mengde og type energi. For eksempel å utføre grovsøk 15 -16 timer i døgnet trenger nødvendigvis en stor mengde energi, men av en lav intensitet. Det er m.a.o. lett å avbryte adferden, enten ved at dyret gjør et valg eller ved at noe i miljøet avbryter atferden. Avlivning derimot trenger liten mengde energi (volum) siden atferden utføres i mye mindre omfang, men til gjengjeld har den ekstremt høy intensitet. Intensiteten er her så kraftig at selv et hovspark fra en elg og tre brukkne ribben – eller å tømme et brannslokningsapparat i ansiktet på dyret, ikke stopper atferden. Det er slik intensiv atferd vi normalt ikke ønsker å se hos hunder. Overdreven stimulering av denne typen energi i form av angrep- og avlivningsleker er således ikke det lureste man kan gjøre for å få en rolig, harmonisk, kontrollerbar og trygg hund. Dette er ekstra viktig i valpeperioden, der slik påvirkning har stor og varig effekt. Predatorisk atferd kan på ingen måte fjernes, men vi kan minske eller forsterke den tilknyttede energi – og heve eller senke terskelen for at atferden skal utløses. I pregningsperioden er det derfor viktig å være oppmerksom på hvilke energikilder og atferder vi stimulerer og utvikler. Det er da grunnlaget blir lagt for det som siden blir en fast mengde formålsrettet energi (FE). Overdimensjonert energi i en eller flere deler av jaktatferden kan innebære en betydelig stressfaktor som gjør hunden lite mottagelig for læring, uberegnelig (lav terskel) i forhold til predatorisk angrep og/eller produsere repeterende tvangshandlinger (Obsessive Compulsive Behavior, OCB) – det vi hos hunder ofte kaller stereotyp atferd.
For mange hunderaser er overdreven pinne/ballkasting et stadig tilbakevendende problem. Især gjeterhunder (inkl. schäfer) har ofte sterk motivasjon og enorm energi for å søke etter, angripe – og noen ganger «avlive» pinner, ball, lekedyr og alt annet som kan tjene som byttesurrogat. Denne atferden bør på ingen måte oppmuntres. Derimot kan mer søksarbeid med fordel stimuleres hos de fleste hunder. Det kan flytte noe av den totale energien fra problemfylte atferder med høy intensitet, til tryggere og mer håndterlig atferd med lavere intensitet.
En ofte neglisjert atferd med masse ubrukt energi er spiseatferd. Ulv bruker kanskje tre timer pr. døgn til spising når mat er tilgjengelig. En hund bruker muligens tre minutter! Men den formålsrettede energien (FE) er ikke redusert tilsvarende.
Det er altså atferdsmessig ønskelig fra hundens side å bruke mer tid/energi på spiseatferd enn det som er tilfelle for de fleste hunder i dag. Du har sikkert sett hunder som selv tar initiativet til å forøke sin spiseatferd. De finner gjerne et gammelt bein eller lignende rett etter at de har spist og legger seg ned og tygger på det. Selv om beinet har vært urørt hele dagen. Gi derfor hunden matrelaterte oppgaver som en del av foringsregimet og helst umiddelbart etter at den har tømt matskålen – da er nemlig spise/tygge atferd allerede utløst og i «fri flyt». Det er opplagt ikke snakk om stor fysisk aktivitet, men oppgaver som rolig fôrsøk ute eller inne, tyggebein, rå margbein, «Buster Cube», «KONG» fylt med leverpostei og fôr, osv., tilpasset hver enkelt hund.
Hvert momentene av jakten har i tillegg til FE sine egne stimuli, eller «triggere» på godt norsk. Disse stimuli eller utløsere for atferd kan være ytre stimuli – som bevegelse, lyd eller lukt, men de kan også være en indre motivasjon. Det å få mulighet til og gå inn i neste stadiet av jaktatferden er i seg selv belønning for det foregående stadiet – og hvert moment blir således en forsterker for det neste. Dette er hva vi kaller selvforsterkende atferd.
Jeg presenterer her en forenklet utgave av Dr. L. David Mech’ originale inndeling av jaktsekvensen og de ulike momentene, fra 1970.
• Grovsøk (snuten i været, overvær)
• Finsøk (snuten i bakken, spor)
• Snikjakt (blikk-kontakt med byttet)
• Rush/Angrep (løper mot byttet m/ blikk-kontakt)
• Avlivning (fysisk kontakt med byttet)
• Spise (primærfunksjon nødvendig for overlevelse)
Siden ulven bare er suksessrik i – la oss for letthet skyld si 1 av 20 jaktforsøk, så gir det seg selv at den må ha vesentlig større mengde energi for å utføre grovsøk og finsøk, enn både avlivning og spising. Den må i dette eksempelet rent matematisk ha 20 x så mye energi til å gjøre grovsøk som til å spise, hvis den bare får spise ved hvert 20. påbegynt jaktforsøk.
Når ulven så endelig er mett og hele byttet er fortært, så nær som mageinnhold og kraniet/skjelettet, vil energien bygge seg opp igjen og hele prosessen starte på nytt.
Hele jaktsekvensen kan ta fra noen timer til flere dager – oppholdet mellom hver jaktsekvens likeså. Typisk jaktsstatistikk for en av ulvens naturlige byttedyr kan da for eksempel se slik ut:
• 20 stk. grovsøk – hvorav 5 stk. byttedyr aldri blir lokalisert
• 15 stk. finsøk – hvorav 4 stk. aldri blir sett
• 11 stk. snikjakter – hvorav 4 stk. klarer å stikke av
• 7 stk. rush/angrep – hvorav 3 stk. stikker av og 3 stk. klarer å forsvarer seg
• 1 stk. avlivning – (den som ikke var rask nok – eller smart nok)
• 1 stk. spise – sulten? Nam-nam!
Det er en oppfatning hos flere at ulven får i seg gress og planter gjennom mageinnholdet til byttedyrene og at vi derfor bør gi hundene våre grøntfôr, men er det noe som nesten alltid ligger igjen og ikke blir spist av ulv, så er det mageinnholdet. Den tynne magesekken blir gjerne fortært mens innholdet ligger igjen. Om vinteren er det som en grønn, frossen fotball i snøen. Det hender riktig nok at man finner rester av bær og planter i ulvemøkk, men det er svinnende lite (2% eller mindre) og ikke særlig konsekvent. Ulv og likeledes hund har alltid vært kjøttetere. Meg bekjent har det aldri vært avlet på egenskaper som planteeter hos noen hunderase.
Ulv i saueflokk
Sau er ikke vanlig diett for ulv – og ulven konsumerer sjelden mer enn ca. 30% av en sau, mot minst 75% av sine normale byttedyr. Sauen oppfører seg heller ikke som et typisk byttedyr for ulv. Når sau likevel påtreffes raser ulven gjennom hele sin jaktsekvens i lynfart, uten at nevneverdig energi blir brukt og setter 42 tenner i den første sauen. Fra grovsøk til avlivning på 10 sekunder, mot normalt kanskje 2-3 dager. Kanskje spiser den av sauen, kanskje ikke. Det avhenger helt av om det finnes motivasjon for å spise (sult). Er motivasjonen for spiseatferd ikke tilstede, dvs. ulven er mett, så går den bare videre i sitt naturlige jaktmønster – det er som jeg nevnte, å begynne på nytt!
Ulven snur seg rundt og ser en ny sau. Motivasjonen for å spise er riktig nok tom, men energikildene for angrep og avlivning er fortsatt fulle. Så nytt angrep og ny avlivning blir utført. Slik går det til også energien for avlivning er tom. Men energien for angrep er mye større enn for både spise og avlive (7 x i dette eksempelet), så ulven forsetter å angripe 7 ganger til, uten å avlive. Økt adrenalinnivå bidrar til at tallet fort blir enda høyere. Så er omsider energien for angrep også tom og ulven rusler av gårde, glad og fornøyd etter å ha fått utøvet sin mest instinktive og naturlige atferd – jaktatferd. Kanskje legger den seg på en kolle og observerer sauene til den formålsrettede energien (FE) for snikjakt også er tilfredstilt og den også kan «nullstilles».
For de som har katt kan nevnes at det er nøyaktig samme funksjon som gjør at katten fanger mus (eller fugl) og ikke «gidder» avlive den, men bare leker med eller slipper byttet på kjøkkengulvet – til mors store fornøyelse. Katten har brukt opp sin formålsrettede energi (FE) for å spise og avlive musa, men har fortsatt masse energi til å søke, utføre snikjakt og angripe. Byttet har dermed større verdi for katten som objekt for nye angrep, slik at energikilden for snikjakt og angrep også kan bli tømt. Først når alle energikildene er tømt blir katten tilfreds og kan legge seg på trappa etter endt arbeidsdag. Nå kan musa pile over gården uten at katten løfter et øye, inntil kattens energi er ladet opp på ny og det hele starter fra utgangspunktet igjen.
Aggresjon og predatorisk atferd
I gamle dager kunne vi se begrepet «predatorisk aggresjon» brukt om jaktatferd. Dette begrepet er heldigvis borte, siden vi nå vet at predatorisk atferd faktisk ikke inneholder aggresjon. Aggresjon er utelukkende en sosial atferd og har ingen ting med å skaffe mat og gjøre. En ulv er ikke sint på byttet sitt! Dette er både atferdsmessig og biologisk godt dokumentert ved at totalt ulike nerveceller og hormoner er i bruk under utøvelse av jakt og aggresjon. Ulv dreper ikke fordi den er aggressiv eller har negative følelser mot byttet. Det er like ulogisk som at du var sint på hamburgeren du spiser hos Burger King???
Det er svært viktig for oss hundeeiere å kunne skille mellom disse ulike atferder. En stor kilde til biteulykker mellom for eksempel barn og hund er nettopp at vi vurderer en hund som helt ufarlig fordi den har høy terskel for aggresjon og er sosialt fredsommelig, men vi glemmer å vurdere muligheten for et predatorisk angrep. Hvis et slikt angrep forekommer stiller vi oss ofte uforstående til hvordan dette kunne skje, siden hunden aldri tidligere har vist aggresjon. Det gjorde den ikke nå heller! I et predatorisk angrep vises ingen trusler og det gis ingen forvarsel. Det ville være dårlig taktikk å advare et potensielt bytte på forhånd, ikke sant?
Sammendrag
Jakt er ikke motivert av sult, men har sin egen, medfødte motivasjon basert på overlevelse. Selv om både spising og jakt har overlevelse som felles mål, er den ene motivert av sult fra dag-til-dag, mens den andre er konstant og motivert av primærinstinkt nummer én – overlevelse.
Hvert enkelt moment i jakten, som all annen atferd, har sin egen formålsrettede energi (FE) og sine egne «triggere». Energikildene er uavhengig av hverandre og kan bare tømmes ved at den tilknyttede atferden blir utført i tilstrekkelig grad. Hvis jaktatferd var én (1) atferd med kun én(1) energikilde fra start til slutt, ville vi ikke kunne avlet fram de ulike bruddstykker og variasjoner av jaktatferd vi har hos hunder i dag. Vi måtte da valgt mellom jaktatferd – eller ikke jaktatferd.
Hver «trigger» kan utløse den påfølgende atferden på et hvilket som helst tidspunkt, uavhengig av øvrige momenter i jaktsekvensen. Et jaktmoment kan ha flere «triggere». Terskelen for at de ulike «triggere» skal utløse en atferd vil både variere fra rase til rase og mellom individ av samme avstamning.
Jaktatferd inneholder ikke aggresjon. Et hvert rovdyr, inkl. hund, kan ta livet av et bytte og gå videre som om ingen ting var hendt. Om din hund tar livet av en katt så har du ikke en aggressiv hund. Om den derimot knurret og/eller biter mot andre hunder eller mennesker, da har du en hund som utviser én eller flere former for sosial aggresjon. Men det er en annen historie.
Artikkelen er hentet fra Canis nr. 3/2001
Referanser og anbefalt lesing
L. David Mech: «The Wolf – The ecology and behavior of an Endangered Species.» University of Minnesota press 1970. ISBN: 0-8166-1026-6
J. P. Scott & J. L. Fuller: «Genetics and the Social Behavior of the Dog.» The University of Chicago Press, 1965. ISBN: 0-226-74338-1
Steven Budiansky: «The Truth About Dogs.» Weidenfeld; ISBN: 0297646508
J. C. Halfpenny & D. Thompson: «Discovering Yellowstone Wolves.» A Naturalist’s World, Montana, USA. 1996.
M. W. Fox, (Editor): «The Wild Canids. Their Systematics, Behavioral Ecology and Evolution.» Van Nostrand Reinhold Co., New York. 1975.
Dr. Erich Klinghammer: «Applied Ethology: Basic principles of Ethology and Psychology.» Wolf Park, North American Wildlife Park Foundation, Indiana 47920, USA. 1992.
Monty Sloan: Article; «Of Wolves, Wolf hybrids and Children.»
Wolf Park, North American Wildlife Park Foundation, Indiana 47920, USA. 1992.