Alle hunder har klør, og alle klør vokser og må trimmes på en eller annen måte. Mange hundeeiere har ikke problemer med å klippe klør, men har gode rutiner og en avslappet hund. Andre lar heller veterinæren gjøre jobben. Denne artikkelen er ikke skrevet for dere. Om man derimot føler at kloklipp er like koselig som et besøk hos tannlegen, for både hund og eier, håper jeg at mine erfaringer kan være til hjelp.
Tekst: Åsa Jakobsson
Forebygging av problemer
Ved at man venner valpen tidlig til at man kan berøre labber og tær og at det fører til en godbit om man holder labben i ro, er mye gjort. Det er mye lettere å skape trivelige assosiasjoner til noe ukjent enn til noe som allerede har fått en utrivelig betydning. En god vane er å klippe EN klo hver gang før valpen skal få mat (forutsatt at den liker maten sin, ellers kan man bruke en kyllingbit eller lignende godsaker). Det går fort og greit. Er man konsekvent så lærer valpen fort at kloklipp fører til noe godt, og i og med at man trener en liten stund hver dag, er risikoen for stress og ubehag minimert for både valp og eier.
Pass på at du gjør kosestunden i sofaen til en treningsstund. Ved å trene potehåndtering når hunden allerede er rolig og avslappet får du en hund som faktisk BLIR avslappet av potehåndtering. Ikke dumt! Tenk på hvordan du løfter labben. Mange hunder synes at det er behageligere å bøye labben bakover enn å strekke den ut framover, og det blir dessuten lettere å se undersiden av kloa.
Se over redskapene dine. En bra klotang er tilstrekkelig stor og kvass for å enkelt klippe selv en kraftig klo. Det finnes en type tang som ser ut som en negleklipper for mennesker, noen hunder synes at denne mer behagelig. Er du redd for å klippe for langt, så kan du investere i en grov neglefil for å file den siste biten. Kloen er klipt passelig langt ned når du ser en hvit prikk i midten av klippoverflaten.
Om du skulle være så uheldig å klippe litt for langt, er det ikke verdens undergang. Belønn ekstra bra, vis hvor glad du ble (selv om blodet gjør deg svimmel), og IKKE TRØST! Å trøste hunden forsterker følelsen av ubehag.
Traume
For meg hadde kloklipping blitt noe jeg utsatte i det lengste. Dårlige erfaringer med å klippe for langt ned og dårlig trening hadde gjort begge hundene mine redde for klotanga, og det krevde to personer: en til å holde og en til å klippe. Hyling, stress og rykking i labber (fra hundenes side) var alltid en del av klippeseansen. Vi prøvde å være rolige, men bestemte og gjorde det så fort vi klarte. Lenge aksepterte jeg dette som normalt, noe som vi rett og slett skulle lide oss gjennom annenhver uke.
Så leste jeg en artikkel om hvordan man tar blodprøver på delfiner i Sea World. Delfinen hopper på signal opp på en ”hengekøye” over bassenget, ligger stille til man har stukket en nål og tatt blodprøven, og venter på klarsignal for å hoppe ned igjen. Utrolig! Da skulle det vel gå an å trene hundene mine til å like å klippe klør, eller i alle fall akseptere det uten protester!
Motbetinging
Det første jeg gjorde var å motbetinge klotanga. I stedet for å bety ”dags for ubehag”, ville jeg at den skulle være et signal for ”lekestund med fantastisk belønning på gang!”. Hundene mine elsker boksemat (klissete og illeluktene – de får det nesten aldri), så det ble superforsterkeren min. I løpet av noen dager byttet jeg ut det ene måltidet deres mot boksemat. Jeg tok klotangen i hånda, tok fram maten, la klotanga på gulvet og satte maten ved siden av. Ingen krav, bare klotang og mat.
Når man jobber med klassisk betinging skaper man en assosiasjon mellom to hendelser, i dette tilfellet ”klotang blir tatt fram” og ”fantastisk mat blir servert”. I mitt tilfelle hadde hundene mine allerede en assosiasjon (klotang = ubehag) som jeg ville endre på, derfor kalles det motbetinging.
Viktig å tenke på
1. Tren med en SKIKKELIG BRA forsterker. ”Følelsen” for forsterkeren sprer seg til hendelsen før. Synes hunden din ”jippi, boksemat” så blir det snart ”jippi, klotang, boksemat på vei!”. Om den synes ”jaha, frolic”, så blir det ikke mer enn ”jaha, klotang, frolic på vei – er det verdt bryet?”.
2. Timingen er meget viktig. FØRST klotang DERETTER mat. Om de presenteres samtidig skjer det ingen betinging. Presenteres de i omvendt rekkefølge får du omvendt betinging: ”Å nei, boksemat, snart kommer klotanga!”.
3. Konsekvens, konsekvens, konsekvens. I løpet av betingingen må klotangen ALLTID bety boksemat, og boksematen kommer aldri når klotangen ikke er til stede. Vi jobber ikke med adferd, vi jobber med å minimere hundens følelse av stress og ubehag og erstatte den med en følelse av forventning og glede.
Habituering: holde labben
Samtidig begynte jeg å gradvis venne hundene mine til å sitte rolig når jeg holdt i labbene og tærne deres. I begynnelsen syntes hundene at det beste var da jeg slapp labben, så det var min forsterker. Jeg ba om ”labb” (lært inn på forhånd), ga en godbit for at de holdt den fram, så holdt jeg i labben et halvt sekund, klikket og slapp FØR hunden rakk å dra til seg labben. Etter noen repetisjoner økte jeg tiden, fulgte med når de prøvde å dra til seg labben, men slapp ikke, klikket og slapp når labben var i ro. De forstod raskt at eneste måten å få løs labben på var å holde den stille, og jeg kunne begynne å ”verdilade” det å holde labben i hånda mi ved å mate med godbiter. Snart hadde ”slippe labben” mistet sin verdi som forsterker, de ville ikke lengre at jeg skulle slippe den. Vi begynte å bruke avstandsbelønning i stedet, som var lagt ut på gulvet, så slapp jeg å ha en hånd opptatt med godbiter.
Habituering handler om å gradvis venne hunden til noe den synes er ubehagelig ved å koble det sammen med noe trivelig. Det er nært beslektet med klassisk betinging. I begge tilfeller vil vi endre hundens følelser, og man utfører dem ofte parallelt. Den største forskjellen er at man i habitueringen fokuserer på adferden, vi gir hunden et valg (gå eller bli, gi labb og få godbit eller la være og vær foruten), og passer på at ubehaget er så lite at det lønner seg for hunden å gjøre det vi ønsker.
Viktig å tenke på
1. På det punktet der ubehaget blir såpass stort at hunden velger bort å gjøre det vi vil (eller gjør noe uønsket i stedet) kalles terskelverdi. Med trening gjør vi hundens ”reaksjonsterskel” høyere og høyere, stimulus må være sterkere og sterkere før hunden reagerer. Det er viktig at habituering skjer UNDER terskelverdien, slik at man får mange gode adferder å forsterke.
2. Motsatsen til habituering kalles sensitivering, og gjør hunden altså mer følsom for et stimulus. Det er en fin grense mellom habituering og sensitivering! Vær hele tiden oppmerksom på hunden din, slik at treningen gir ønsket resultat.
Klotangleken
Hundene mine var ikke lengre redde for klotangen, men så på den som en kilde til mat. Motbetingingen av klotangen var avklart og vi gikk videre til targettrening. Først snutetarget, hundene mine synes det er lettere enn labbetarget. Deretter trente vi labbetarget på gulvet, så sittende foran meg og til slutt labbetarget på klotangen når jeg holdt den i hånda.
Targetøvelsen la jeg til for å gi en ny ramme på kloklippingen. Ved å lære hundene mine å selv legge labben mot klotanga, fikk de kontroll over situasjonen og så på det som en morsom lek. Når de så meg med klotanga i hånda ble reaksjonen (om jeg får gjette) ”Oi, klotangleken! Jeg ELSKER den leken!”. Selv her jobbet vi med avstandsbelønning, den illeluktende superbelønningen som jeg delte ut med skje.
Betinging av lyden
En viktig del stod igjen: jeg ville at lyden av en klo som klippes skulle gi samme assosiasjon som klikket fra klikkeren. I og med at klotangen ikke var farlig lengre, gikk det fort. Jeg brukte en tynn kvist som jeg klipte, lyden var likt nok klipping av klør til å gi ønsket effekt. Jeg la sammen betingingen av lyden med ”klotangleken”, og med at jeg holdt i labben.
Klar, ferdig, klipp!
På den lille hunden min gikk alt dette på en uke. Jeg byttet plass som jeg klipper klørne på til kjøkkenbordet, og nå kommer hun springende hver gang jeg åpner skuffa og tar fram klotanga. Jeg legger ut boksematen hennes (hun får se, men ikke røre), og hun foretrekker å stå. De første gangene fikk hun en skje mat etter hver klo, nå tar vi en hel labb før hun får belønningen sin. Hun står helt musestille (foruten halen som logrer når hun hører klør som klippes).
Den store hunden min er en mer følsom sjel. Hun gjemmer seg ikke lengre, men kommer forsiktig fram når jeg roper på henne. Vi har funnet en posisjon for framlabbene der hun sitter på gulvet og jeg sitter bak henne (Eva Bodfälts ”ryggsekk”), og det virker som hun føler seg trygg. Hun ser ikke trykket ut lengre, hun piper ikke, hun rykker ikke i labbene og prøver ikke å gå unna meg. Boksematen står på gulvet foran oss, hun får en skje for hver klo (med labben fortsatt i hånda mi). Baklabbene synes hun ofte er mer behagelig å ta om hun ligger på siden og jeg lar henne velge posisjon. Etter hver gang leker vi ”klotangleken”, og for hver gang vi klipper klør blir hun litt tryggere og litt gladere.
Av og til går det raskt å endre på dårlig trening og ubehagelige erfaringer, og andre ganger går det sakte. Det viktige budskapet er: DET GÅR AN!