Når begynte man å snakke om «lederskap» i forbindelse med hunder? Hvor naturlig er egentlig «naturmetoden»? I denne artikkelen ønsker jeg å undersøke opprinnelsen til lederskapsteoriene og hvordan de fikk innpass i hundetreningen. Vår forståelse av naturen og det «naturlige» er gjerne sterkt påvirket av kulturen og samfunnet vi lever i, noe som igjen innebærer ar det vi forstår som «natur» i mange tilfeller kan sies å være sosiale og kulturelle konstruksjoner.Utgangspunktet for artikkelen er derfor at lederskap er et konsept som har mer med mennesker og kultur å gjøre enn med hunder, ulver og natur.
Tekst: Ane Møller Gabrielsen
Innledning
Det antas i visse sammenhenger at mennesker med akademisk bakgrunn ikke har peiling på praktisk hundetrening, og i mitt tilfelle kan det sies å stemme. Jeg har bare én hund, og den er det ikke jeg som står for treningen av. Dette er da heller ikke en tekst om hundetrening eller læringsteori, men en historisk gjennomgang av lederskapets opprinnelse, slik den framstår for meg etter at jeg har pløyd meg gjennom hyllemeter på hyllemeter av hundelitteratur, lest på hundrevis av nettsteder og vært i kontakt med både norske og utenlandske fagpersoner. Slike øvelser er nemlig vi akademikere ganske godt egnet til.
På tross av at praktisk hundetrening ikke er mitt fagfelt, har jeg likevel tatt et tydelig standpunkt når det gjelder hvilke treningsprinsipper jeg foretrekker, og hvorvidt jeg synes lederskap er et fruktbart begrep eller ei. Jeg vil anbefale alle å gjøre sine egne undersøkelser i stedet for å stole blindt på autoriteter, udokumenterte påstander og «sunn fornuft». Jeg har derfor forsøkt å være nøye med referansene, slik at det skal være lett å finne kildene mine og gjøre opp sin egen mening. Av samme grunn har jeg også forsøkt å oppgi så mange nettressurser som mulig. Mange av bøkene jeg refererer til i teksten, er nyere utgaver. Det opprinnelige utgivelsesåret står oppgitt i referanselisten helt til slutt.
Definisjon og bakgrunn
Det finnes mange definisjoner av «lederskap» innen hundeverden, noe som bidrar til å gjøre det vanskelig å få i stand en fruktbar debatt om temaet (Asbjørnsen, Tillung og Iden 2002, Tillung 2003). Med «lederskap» mener jeg i det følgende en bred forståelse av hunden som et flokkdyr med medfødt behov lederskap i form av et tydelig alfaindivid som befinner seg på toppen av rangstigen. Utgangspunktet for lederskapstankegangen er en forestilling om at de samme sosiale regler som gjelder blant ulver, også gjelder for hunder, og at disse reglene bygger på en strengt hierarkisk flokkstruktur.
Hensikten med denne teksten er å vise at disse forestillingene, som vi gjerne oppfatter som naturlige, allmenngyldige og som «sunn fornuft», har en historie. Mennesker har ikke alltid forstått hunder som ulver og eiere som flokkledere. Som Liv Emma Thorsen skriver i boken Hund! Fornuft og følelser (2001): «På begynnelsen av 1900-tallet holdt nordmenn hunder uten å beherske dagens fagsjargong som grensesetting, flokkhierarki og alfahanner og –hunner» (Thorsen 2001: 166). Dette gjelder ikke bare for nordmenn, disse begrepene fantes ikke ved århundreskiftet. Lederskapet er derfor noe som har vokst fram på 1900-tallet.
Tre navn går igjen når jeg har forsøkt å skrive lederskapets historie: Thorleif Schjelderup-Ebbe, Rudolph Schenkel og Konrad Lorenz. Disse tre kan sies å ha smidd hver sin del av den teoretiske rammen som lederskapet bygger på, og selv om de igjen har vært inspirert av andre, dukker de stadig opp som kilder og referanser. Jeg vil i det følgende gi en kort presentasjon av dem, og vise hvordan de har fått betydning for hundetrening.
Thorleif Schjelderup-Ebbe: Hakkeloven og dominanshierarkier
Nordmannen Thorleif Schjelderup-Ebbe blir regnet som opphavsmannen til «hakkeloven» (Store norske leksikon). Schjelderup-Ebbe blir omtalt både som zoolog, naturforsker, sosiolog og «eksperimentalpsykolog», og ble berømt for sine observasjoner av høns på 1920-tallet. Den såkalte hakkeordenen, der hønsene hakker på den som står under dem på rangstigen i et strengt system navngitt etter det greske alfabetet, har ofte blitt brukt som analogi for både mennesker og andre flokkdyr.
Hopper vi 90 år fram i tid, bruker Cesar Millan nøyaktig samme konsept for å beskrive hundeflokken: «Hunder har ikke navn innen flokken. Noen av dem som studerer hunder vil kalle rangordningen «alfa, beta, omega,» og så videre. Andre merkelapper vi skaper vil definere dem som nummer en, nummer to, nummer tre, og nummer fire» (Millan 2007: 35, min oversettelse).
Schjelderup-Ebbes observasjoner fikk innpass i amerikansk komparativ psykologi på 1930-tallet, og ideene om dominanshierarkier fikk stor betydning innen både denne og andre fagdisipliner som for eksempel sosiologi, biologi, antropologi og organisasjonspsykologi (Store norske leksikon, Haraway 1991).
Dominanshierarkier ble ansett som grunnstammen i all sosial organisasjon, aggresjon, dominans og hierarkiske strukturer ble ansett som medfødt og naturlig både for mennesker og dyr, og øverst på rangstigen sto alltid «alfahannen», som til stadighet måtte forsvare og befeste posisjonen ved hjelp av makt.
Rudolph Schenkel: Ulv i fangenskap og skjønnlitteratur
David Mech, et kjent navn innen ulveforskning, skrev på 1970-tallet om dominanshierarkier, alfaindivider og rangordning hos ulv (Mech 1970). I dag har han gått bort fra sine tidligere konklusjoner, og hevder at hans egne tolkninger på 70-tallet var sterkt preget av tidligere forskning, først og fremst Rudolph Schenkels observasjoner av ulver i den zoologiske haven i Basel på 1930- og 1940-tallet (Mech 2008). Schenkels observasjoner var av ulv i fangenskap, og senere (og tidligere!) studier har vist at de ikke er gyldige for ville ulver (Mech 1999, 2000).
(Video: Dr. David Mech avliver Alpha-begrepet en gang for alle.)
Schenkel skrev selv i avhandlingen sin at man ikke kjente til den sosiale organiseringen hos ville ulver, men at «dyreromanene til Thompson-Seton, Jack London og Aslagsson et al, gir et omtrentlig bilde» (Schenkel 1947: 5). Disse tre forfatterne, Ernest Thompson Seton, Jack London og Olai Aslagsson, skrev alle naturromantiske romaner om dyr og menneskers dramatiske opplevelser i villmarken. Av disse er det kanskje Jack London som er best kjent for den moderne leser, med titler som Når villdyret våkner (The Call of the Wild, 1903) og Ulvehunden (White Fang, 1915). Begge bøkene er rike på blodige skildringer av kamper på liv og død mellom både ulver og hunder.
Også nestemann på listen, Konrad Lorenz refererer til London i sine beskrivelser av hunder og ulvers vesen (Lorenz 2008: 116, 140). Men var virkelig disse forfatterne kvalifiserte til å beskrive ulvens sosiale organisasjon? Og bør biologisk forskning uansett hvile på skjønnlitterære betraktninger? Jack London var mye forskjellig, blant annet gullgraver, journalist og forfatter. Biolog eller naturforsker var han likevel ikke.
Det var imidlertid Adolph Murie, som i 1944 publiserte det første vitenskapelige studiet av ville ulver i The Wolves of Mount McKinley. Murie beskrev ulveflokker som familiegrupper (Murie 1985: 44), så lite til verken dominanshierarkier eller aggresjon, og i boken nevnes ikke ordet «alfa» en eneste gang (Murie 1985). Likevel var det Schenkels forskning på ulv i fangenskap, og da særlig beskrivelsene av alfaindivider, dominans og rang, som ble vektlagt i ettertid.
Det er et interessant faktum at Schenkel drev forskning i en tid da nazismen var på frammarsj i Europa, og at hierarkiene han observerte hos ulven i fangenskap stemte ganske nøyaktig overens med nazistiske teorier om menneskelig organisering (Sax 2000: 78). Schenkels observasjoner fikk stor betydning for forståelsen av ulver, og dermed også for forståelsen av hunder.
Konrad Lorenz: Hunders «naturlige» atferd
Som jeg har nevnt, var teoriene om dominanshierarkier hos både mennesker og dyr utbredt (og kritisert) siden 1930-tallet. Hvordan fikk de innpass i hundetreningen? Mange viser til Konrad Lorenz populærvitenskapelige bøker om hunder, mennesker og andre dyr (se blant annet Kelley 2007). Lorenz regnes som den moderne etologiens (etologi: læren om dyrs atferd) grunnlegger, og forsto så godt som all atferd som medfødt og instinktiv. Lorenz ble, i likhet med Schjelderup-Ebbe, først og fremst forbundet med forskning på fugler, men utga like fullt det som er regnet som den første populærvitenskapelige boken om hund, Hunden – vår venn, i 1949. I denne boken skriver Lorenz at hunden stammer fra gullsjakalen, men at noen raser i årenes løp har blitt blandet med ulv.
Utgangspunktet for observasjonene hans var som regel hans egne hunder, som med navn som Tito, Stasi og Ulv, sier litt om forfatterens preferanser, både politisk og biologisk. Lorenz foretrakk «ulvehundene», da de var mer lojale og selvstendige, og ikke så underdanige og avhengige som «sjakalhundene» (Lorenz 1967, 2008). Ulvehundenes lojalitet til sin (flokk)leder var i Lorenz` øyne mye sterkere enn «sjakalhundenes». Lorenz var nazist, og skillet mellom «sjakalhunder» og «ulvehunder» har da også blitt sammenlignet med skillet mellom jøder og ariere (Sax 1997).
Lorenz var for øvrig blant dem som anså aggresjon og dominans som grunnleggende prinsipper for sosial organisering både for dyr og mennesker. Alexandra Semyonova skriver om Lorenz at hans tanker om ulver utelukkende stammet fra nazistenes ulvedyrkelse, og ikke fra forskning (Semyonova 2009). Selv sa han da også til Raymond og Lorna Coppinger i 1977 at alt han hadde sagt om hunden var feil (Coppinger & Coppinger 2001: 35). Lorenz beskrev det å ta hunden i nakkeskinnet som en måte å imitere flokklederen på, og antydet også at en hund med «ulveblod» vil være beredt til å forsøke å ta makten fra sin herre (Lorenz 1967).
Hans egne observasjoner av ulver i slåsskamp, gjengitt i boken King Solomons Ring (2008: 174 ff) ble kritisert av den tidligere nevnte Rudolph Schenkel, som mente at Lorenz hadde misforstått ulvenes dominans- og underkastelsesatferd (Sax 2000: 91). Lorenz tanker ble uansett videreført av hans elev Eberhardt Trumler, gjennom boken Dus med din hund(1975), der han blant annet anbefaler nakkegrepet som disiplineringsmetode (Trumler 1975: 149).
Kom egget før høna?
Lederskapets inntog i hundeverdenen skulle altså stamme fra Lorenz. Noe som ikke stemmer helt med denne teorien, er at den moderne hundetreningens «far», Konrad Most, snakket om lederskap allerede i 1910. På denne tiden visste man ikke at hunden stammet fra ulven, verken Thorleif Schjelderup-Ebbe eller Rudolph Schenkel hadde gjort sine observasjoner, og Konrad Lorenz var sju år gammel. Most trente hunder for det tyske militæret, og brukte metoder som i all hovedsak var basert på fysisk ubehag.
Metodene hans spredte seg til USA gjennom eleven Josef Weber (Fischer alldogsgym.com), og i Norge refereres han til i hundelitteratur fra 1940- og 1950-tallet (Soot 1950, Sveen og Preiss 1945). Lederskapet spiller ingen framtredende rolle hos Most, men er definitivt til stede som et grunnleggende prinspipp for treningen. Han skriver blant annet at akkurat som i en hundeflokk(!), kan hierarkiet bestående av mann og hund kun etableres ved hjelp av fysisk makt. Hunden må overbevises om menneskets absolutte fysiske overlegenhet, ellers vil hunden ta ledelsen (Most 2001: 35).
Det fantes altså en forestilling om lederskap i hundetreningen allerede tidlig på 1900-tallet. Hvor kom den fra? I forordet til boken Training Dogs: A Manual, utgitt for første gang på tysk i 1910, skriver Most at han ikke fant noen nytte i vanlige bøker om hundetrening. Han vendte seg derfor til psykologien (Most: 2001: 13). Kanskje lot han seg inspirere av sosialdarwinismen, som fokuserte på kampen for tilværelsen og «den sterkestes rett» (Store norske leksikon)?
Kan det være at egget kom lenge før høna ved at lederskapstankegangen var tilstede i hundetreningen før teoriene om dominanshierarkier fikk fotfeste innen akademia, og at Schenkels observasjoner og Lorenz teorier dermed passet inn som hånd i hanske? Dette spørsmålet lar jeg stå åpent i denne omgang.
Lederskapets gjennombrudd
I 1978 kom boken How to be Your Dogs Best Friend ut, skrevet av amerikanske munker som drev oppdrett av schäferhunder i Cambridge, New York. Munkene kombinerte Mosts militærdisiplin med Lorenz etologi samt litt bibelkunnskap (mennesket skal herske over dyrene), og litteraturlisten inneholder både Lorenz, Most, David Mech og Eberhardt Trumler, i tillegg til en rekke andre mer eller mindre kjente navn. Resultatet er en svært brutal treningsfilosofi som blant annet inneholder den etter hvert så berømte «alfarullen», der hunden legges på rygg (The Monks of New Skete 1978). How to be Your Dogs Best Friend regnes av mange som lederskapets «gjennombrudd» i hverdagstreningen (Spector 2001, Milikan 2008, Mullinax 4pawsu.com), et gjennombrudd som altså først skjedde sent på 1970-tallet. Munkene vektla at mennesket måtte være «alfaulv», og at hunden måtte plasseres på bunnen av rangstigen.
Etter hvert ble det «fysiske» lederskapet med nakkeristing og alfaruller, supplert med «psykisk» lederskap, der det ble lagt vekt på å alltid gå først ut av døra, spise før hunden og så videre. Ifølge Hanne H. Jørgensen, stammer disse reglene fra John Rogerson, en amerikansk hundetrener, som selv hevder han kun mente reglene for bruk i ekstreme tilfeller (Jørgensen 2003). De ble uansett hverdagsregler for mange hundeeiere utover på 80-tallet, til tross for manglende vitenskapelig fundament (Rogersson selv hevdet aldri at disse reglene hadde noe med ulver å gjøre).
Kritikk av sosial dominans og lederskap
Teoriene om sosial dominans og aggresjon som grunnleggende element i sosial organisasjon har vært kritisert nesten like lenge som de har eksistert. I årene før, under og etter andre verdenskrig ble de utfordret av forskere som mente at læring og miljømessige betingelser var viktigere enn eventuell medfødt aggressivitet (Mitmann 1990). En av disse forskerne var for øvrig John Paul Scott, som senere skulle utgjøre halvparten av den kjente hundeforskerduoen Scott og Fuller.
På 1960-tallet kritiserte biologen Thelma Rowell forestillingene om dominanshierarkier hos primater, og senere har blant andre Donna Haraway pekt på alvorlige teoretiske og metodologiske svakheter i studiene av dominanshierarkier blant aper (Haraway 1991). Mange av observasjonene som støttet dominansteoriene, var basert på dyr i fangenskap med kunstig sammensatte flokker og stressende omgivelser (Eaton 2004). Ulveforsker David Mech, og mange med ham, har gått bort fra alfabegrepet og ideen om det strenge hierarkiet i ville ulveflokker.
Innen hundetrening er det kanskje først og fremst tilhengere av klikkertrening som forbindes med kritikk av lederskap, men den kommer fra mange hold. Både biologer, hundetrenere, instruktører, atferdskonsulenter og ulveforskere avviser lederskapsbegrepet som utdatert, feilaktig og i verste fall direkte skadelig. Noen mener dominansbegrepet har livets rett innen etologi og sosialpsykologi, men at det blir meningsløst å bruke det på tamhunder (Heare 2008).
Andre mener det til en viss grad kan gjelde også for tamhunder (Jørgensen 2001), mens atter andre mener konseptet er meningsløst uansett, og at det kun er snakk om menneskelig projisering (Semyonova 2003). Alle disse kritikerne er imidlertid enige om at sosial dominans, rangordning og hierarkier ikke har noen betydning for forholdet mellom hunder og mennesker.
Hvorfor forsvinner ikke lederskapet?
Anders Hallgren skriver i boken Alfasyndromet (2006) at dominanskonseptet er vanskelig å få bukt med i en konservativ hundeverden. Ofte henger gammel kunnskap igjen, og instruktører som utdannet seg for 30 år siden, er ikke nødvendigvis oppdatert på hva som har skjedd innen forskningen siden den tid. Lederskapets fremste fortrinn er at det virker så logisk og selvsagt. Det er lett gjenkjennelig, alle kjenner vi jo til hierarkiske strukturer fra vår egen hverdag. Skolen, militæret, kirken, arbeidslivet – alle disse institusjonene er tuftet på hierarki.
Når Cesar Millan skremmer hunder til lydighet og forklarer det hele med «energier» og «lederskap», skaper han en illusjon av at det fungerer etter hensikten. Det kan sammenlignes med Skinners påvisning av «overtro» hos duer, der duene gjentok atferd de tilfeldigvis hadde utført rett før de fikk mat (Skinner 1947). Hvis lederskap virker, er det ikke på grunn av at det er riktig og i tråd med hundens «natur», men fordi det lønner seg for hunden å oppføre seg på en måte som er i tråd med teoriene (eller at det straffer seg å la være). Hvis man tror at riktig atferd skyldes «godt lederskap», får man samtidig forsterket denne troen hver gang hunden gjør som man ønsker.
Som Karen Pryor skriver i «Don´t Shoot the Dog!», så forsvinner ikke overtroisk atferd selv om det påpekes at den er ineffektiv. Er atferden sterkt nok betinget, vil forsvaret av den skje med nebb og klør. Er det kanskje dette som skjer i debattene mellom «de gamle» og «de nye» i hundetreningen?
Konklusjon
Historien har vist at vi mennesker er flinke til å projisere våre egne forestillinger og holdninger over på dyr, og lederskapet er intet unntak. I denne teksten har jeg forsøkt å vise at lederskapstankegangen har sitt opphav i blant annet skjønnlitteratur, militær disiplin og i utdatert og tvilsom forskning. Når tilhengere av lederskapsteorier anklager andre for antropomorfisme fordi de ikke vil godta lederskapsprinsippet, er de faktisk skyldige i det samme selv.
Lederskap er et menneskeskapt konsept, det ble oppfunnet, ikke oppdaget, i første halvdel av 1900-tallet. I stedet for å bruke naturen til å legitimere vår egen atferd mot hunder, vil jeg heller sette fokus på hvordan det vi tror er «naturlig», «opprinnelig» og «ekte», snarere er kulturelle og sosiale produkter. Faktum er at vi vet ganske lite om hunders «naturlige» atferd, ettersom det er svært vanskelig å vite hva som er en «naturlig» hund. Er dingoen en naturlig hund? Er trekkhunder i flokk naturlige hunder? Er forvillete tamhunder naturlige hunder? Eller er den domestiserte hundens «naturlige» habitat rett og slett sammen med mennesker i ulike konstellasjoner, slik at forskning på hunders atferd bør rettes like mye mot familiehunden, som mot «ville» hunder?
Uansett hva man måtte mene om dette, står det likevel fast at mennesker verken er ulver eller hunder, og at hunder heller ikke betrakter oss som det. Derfor foreslår jeg at vi begraver lederskapet på historiens skraphaug og ser fremover mot nye forståelser av hunder og mennesker og samspillet mellom oss.
Kilder
Abjørnsen, Helge, Randi Helene Tillung og May-Britt Iden (2002): «Trenger vi lederskap?» i Canis 02/2002 (også tilgjengelig fra http://www.fjellanger.net/index.php?option=com_content&view=article&catid=47%3Agenerelt-temastoff&id=86%3Atrenger-vi-lederskap&Itemid=128〈=nb)
Coppinger Raymond, og Lorna Coppinger (2001): A New Understanding of Canine Origin, Behavior and Evolution. Chicago: University of Chicago Press.
Eaton, Barry (2004): Dominans og lederskap. Fakta eller overtro? Melhus: Canis Forlag
Fischer, Gail (Alldogsgym.com): «A Brief History of Dog Training». Hentet 20.06.09 fra http://www.alldogsgym.com/content/view/42/74/
Hallgren, Anders (2006): Alfasyndromet. Västerås: Ica Bokförlag.
Haraway, Donna (1991): «Animal Sociology and a Natural Ecology of the Body Politic: A Political Physiology of Dominance» i Haraway, Donna: Simians, Cyborgs, and Women. The Reinvention of Nature. New York: Routledge.
Heare, James O (2008): Dominance Theory and Dogs. 2nd Edition. Ottawa: DogPsychPublishing.
Jørgensen, Hanne Hjelmer (2001): Hund eller ulv ? – om ulves og hundes velfærd, adfærd og økologi. Hentet 14.05.09 fra http://www.forbrugerportalen.dk/files/hundellerulv.pdf
Jørgensen, Hanne Hjelmer (2003): “Lederskap fra et etologisk perspektiv» i Canis 03/2003 (også tilgjengelig fra http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund/5324705)
Kelley, Lee Charles (2007): “Is Your Dog Dominant, or Just Feeling Anxious?» Hentet 05.06.09 fra http://leecharleskelleysblog.blogspot.com/2007/10/is-your-dog-dominant-or-just-feeling.html
London, Jack (1903): The Call of the Wild. Kan lastes ned fra http://publicliterature.org/books/call_of_the_wild/xaa.php
London, Jack (1915) [1906]: White Fang. Kan lastes ned fra http://publicliterature.org/books/white_fang/xaa.php
Lorenz, Konrad (1967) [1949]: Hunden – vår venn. Oslo: Aschehoug.
Lorenz, Konrad (2008) [1949]: King Solomons Ring. New York: Routledge.
Mech, L. David. (1970): The wolf: the ecology and behavior of an endangered
species. New York: Doubleday Publishing Co.
Mech, L. David (1999):“Alpha status, dominance, and division of labor
in wolf packs» i Canadian Journal of Zoology 77:1196-1203. (Version 16MAY2000).
Hentet 26.06.09 fra http://www.npwrc.usgs.gov/resource/mammals/alstat/index.htm
Mech, L. David (2000): «Leadership in Wolf, Canis lupus, packs» i Canadian Field-Naturalist 114(2):259-263. (Version 09MAR2001) Hentet 20.06.09 fra http://www.npwrc.usgs.gov/resource/mammals/leader/index.htm
Mech, L. David (2008): «Whatever Happened to the Term Alpha Wolf?» i International Wolf, winter 2008. Hentet 17.04.09 fra http://www.redwolves.com/downloads/alphawolf.pdf
Milikan, Debra (2008): The Alpha Theory: based on a misguided premise. C.L.E.A.R. Dog Training. Hentet 03.07.09 fra http://www.cleardogtraining.com/index.php?option=com_content&view=article&id=70:the-alpha-theory-based-on-a-misguided-premise-by-debra-millikin&catid=5:training-articles&Itemid=12
Millan, Cesar (2007): Be the Pack Leader. New York: Harmony Books.
Mitman, Gregg (1990): “Dominance, Leadership, and Aggression: Animal Behavior Studies During the Second World War» i Journal of the History of the Behavioral Sciences, Volume 26
Most, Konrad (2001) [1910]: Training Dogs. A Manual. Dogwise Publishing.
Murie, Adolph (1985) [1944]: The Wolves of Mount McKinley. Fauna of the National Parks of the United States. Fauna series ; no. 5
Mullinax, Lisa (4pawsu.com): «The Dog Whisperer Controversy». Hentet 01.07.09 fra http://www.4pawsu.com/dogpsychology.htm
Pryor, Karen (2007) [1984]: Don´t Shoot the Dog, Bantham Books
Sax, Boria (1997): «What is a Jewish dog? Konrad Lorenz and the cult of wildness» i Society & Animals, Volume 5, Number 1, 1997. Hentet 29.06.09 fra http://www.psyeta.org/sa/sa5.1/sax.html
Sax, Boria (2000): Animals in the Third Reich. Continuum.
Schenkel, Rudolph (1947): Expression studies of wolves. Hentet 14.05.09 fra http://www.davemech.org/schenkel/
Semyonova, Alexandra (2003): “The social organization of the domestic dog; a longitudinal study of domestic canine behavior and the ontogeny of domestic canine social systems» (version 2006). Hentet 30.04.09 fra http://www.nonlineardogs.com/socialorganisation.html
Semyonova, Alexandra (2009): The 100 Silliest Things People Say About Dogs. Carriage House Foundation, Netherlands. Utdrag tilgjengelig fra www.nonlineardogs.com
Skinner, B. F. (1947): “Superstition in the Pigeon» i Journal of Experimental Psychology, 38, 168-172. Hentet 26.06.09 fra http://psychclassics.yorku.ca/Skinner/Pigeon/
Soot, Gunnar (1950): Hunden og vi. Oslo: Gyldendal.
Spector, Morgan (2001): “Moving Beyond the Dominance Myth». Hentet 20.06.09 fra http://www.4pawsu.com/MOVING%20BEYOND%20THE%20DOMINANCE%20MYTH.pdf
Store norske leksikon (http://www.snl.no/)
Sveen, Reidar og Otto Preiss (1945): Tjenestehunden. Oslo: Cammermeyer.
The Monks of New Skete (1978): How to be Your Dogs Best Friend. New York: Little, Brown and Company.
Thorsen, Liv Emma (2001): Hund! Fornuft og følelser. Oslo: Pax
Tillung, Randi Helene (2003): «Hvem er sjefen?» i Canis 04/2003.
Trumler, Eberhardt (1975): Dus med din hund. København: Rhodos.