Cecilies hund, Tia, stilte til sin først konkurranse i lydighet kl. 1. På fellesdekken lå hun til å begynne med pent og pyntelig, men etter ca. 30 sekunder reiste hun seg opp, forlot plassen sin og travet bort til mor (noen som har opplevd det før…?).
Tekst: Morten Egtvedt
Noen andre hundefolk som stod utenfor ringen spurte etterpå Cecilie hvorfor Tia hadde reist seg. «Hun kan ikke øvelsen godt nok ennå», svarte Cecilie. De kikket rart på henne. «Men hvorfor ble hun ikke liggende?», spurte de igjen. «Hun har ikke lært øvelsen godt nok ennå, sa Cecilie på nytt. «Jammen, det må jo være en grunn til at hun reiste seg». De var tydeligvis på ingen måte fornøyd med svaret. Cecilie kastet et oppgitt blikk bort på meg før hun sa «Vel, hannhunden som lå ved siden av stirret på henne, og hun er jo litt utrygg på andre hunder. I tillegg var hun sikkert litt sliten etter den lange bilturen på morgenen også». «Å ja, det var derfor». De virket endelig fornøyd med svaret.
Vi diskuterte dette fenomenet litt i etterkant. Ikke selve fellesdekken, for vi var fullt klar over hvorfor Tia ikke ble liggende. Feilen skyldtes etter vårt syn på ingen måte en lang biltur eller den ivrige hannhunden som lå ved siden av henne. Derimot hadde vi å gjøre med en 14 måneder gammel tispe med lopper i blodet, som ikke har trent fellesdekk særlig lenge, på et nytt sted med nye ukjente hunder… Vi var på forhånd rimelig klar over at dette fort kunne skje. Tia var rett og slett ikke «gjennomtrent» på øvelsen fellesdekk, ikke halvveis en gang. Enkelt og greit, hun hadde ikke lært øvelsen godt nok ennå. Så hvorfor ville ingen godta den forklaringen? Når vi tenkte etter kom vi fort til at dette er et fenomen som er meget utbredt blant hundeeiere som trener et eller annet med hunden sin. Det å innrømme at hunden ikke kan øvelsen godt nok ennå er noe man veldig sjelden hører fra hundeeiere. Derimot hører man rett som det er mange andre forklaringer (les: bortforklaringer) når ting går galt.
Her er et lite utvalg:
- » Det må ha vært bærplukkere i sporet»
- «Det var så vått på bakken»
- «Hun var så ukonsentrert idag»
- «Han skjønner at det er konkurranse»
- «Noen har strødd godbiter på bakken»
- «Det må ha vært tisper med løpetid her»
- «Han er jo midt i den fysiske kjønnsmodningen»
- «Han prøver å teste lederskapet»
- «Jeg oppfører meg helt annerledes når jeg er inne i konkurranseringen»
- «Jeg blir så nervøs når andre ser på»
- «Hun vet egentlig hva hun skal gjøre men gidder ikke»
- «Han prøver å snike seg unna»
- «Det var for varmt idag»
- «Det var for kaldt idag»
- …..osv. (legg til dine egne favoritter)
Hvis vi ser nærmere på alle disse bortforklaringene på hvorfor det gikk galt, kunne vi faktisk byttet ut hver eneste en av dem med en atskillig mer fruktbar forklaring: «Hunden min kan det ikke godt nok ennå.»
Hunden er jo ikke ferdigtrent før den kan følge et spor over moltemyra på en søndag i august. Den skal kunne gå fri ved foten uten å bry seg om tispeflekker og godbitlukt på bakken. Den skal villig legge seg midt i søledammen når du sier ligg. Den skal være så sikker på øvelsene at den ikke bryr seg om du oppfører deg litt annerledes eller skjelver litt mer i stemmen enn vanlig (man kan trene på det óg!). Den skal tåle at det er varmt eller kaldt (innenfor rimelighetens grenser).
OK, jeg vet at alt dette krever MYE trening, og du kan faktisk gjøre det veldig bra i konkurranse uten å komme helt i mål med alt dette. Men før du har trent hunden din så mye har du faktisk ingen rett til å forvente at alt skal fungere knirkefritt på enhver konkurranse. Hvis du ikke har trent så mye må du rett og slett forvente at ting av og til går galt. Og da er IKKE årsaken at hunden er teit eller at omgivelsene er bråkete – årsaken er at hunden ikke kan det godt nok ennå. Punktum.
Hvorfor har hundeeiere så utrolig vanskelig for å si denne setningen? Noe av årsaken ligger sannsynligvis i at denne forklaringen flytter ansvaret fra hunden eller noe i omgivelsene og over på oss selv. VI har ikke trent hunden vår godt nok ennå… Men er dette egentlig noe å skamme seg over? Jeg synes ikke det. Så lenge man innser dette viser det at man har forståelse for hva som er den egentlige årsaken til at hunden ikke bestandig gjør som vi vil. Man innser at hunden er tidlig i læringsprosessen ennå, og da er løsningen på problemet også åpenbar: Man må trene mer i mange forskjellige situasjoner. Og gradvis får man en sikrere og sikrere hund. Det er dette god hundetrening dreier seg om.
Hvis man derimot begynner å skylde på faktorer i omgivelsene blir «løsningen» ofte å fjerne disse uønskede forstyrrelsene fra treningen. Hundeeieren blir veldig fokusert på å passe på at det ikke er andre hunder i nærheten når han skal trene, han må passe på å bestandig finne den tørreste flekken på bakken når han skal trene ligg, han må for enhver pris forsikre seg om at det ikke er bærplukkere i mils omkrets når han skal trene spor osv. På denne måten kan hundeeiere på en elegant måte kamuflere det de ikke vil innse: Hunden kan ikke øvelsen godt nok ennå… Og resultatet er at hunden etter all sannsynlighet aldri blir gitt sjansen til å lære noe godt nok noen gang.
Med slike hunder vil man oppleve at de av og til (under optimale forhold) kan prestere veldig bra, men andre ganger ikke fungere i det hele tatt. Enda verre blir det hvis man begynner å skylde på «den ukonsentrerte hunden». Da er veien kort til gammeldagse harde metoder som egentlig bare er nok en måte å kamuflere at man ikke er flink nok til å gå gradvis fram i treningen. Selvsagt kan og bør man begynne treningen på nye øvelser uten flere forstyrrelser enn nødvendig, men før eller siden må man komme seg videre. Hvis ikke blir hunden aldri bra nok trent til at vi skal kunne stole på den. Veldig ofte kompliserer man hundetreningen mer enn nødvendig. På de fleste spørsmål jeg får om hvorfor ting gikk galt er svaret rett og slett at hunden ikke har lært det godt nok ennå. Jeg vil gå så langt som å si at hvis en hund ikke gjør det du vil har den PR. DEFINISJON ikke lært det godt nok ennå. Hunden er jo ikke «ferdigtrent» før den kan utføre en øvelse i de fleste tenkelige situasjoner, er den vel?
Og glem forklaringer som at «hunden EGENTLIG vet hva den skal gjøre». Bullshit! Det er fullstendig uinteressant hva du innbiller deg at hunden din «vet» eller ikke ! Så lenge den faktisk ikke GJØR det, kan den det fortsatt ikke godt nok etter mitt syn.
Hvis du vil bli en bedre hundetrener foreslår jeg at du stiller deg foran speilet og kjører litt «personlig momenttrening» en gang iblant. Se deg inn i speilet og si med største selvfølgelighet: «Nnggh… – hunden min har ikke lært det godt nok ennå». Prøv så å gjenta det samme et par ganger til. Det bruker å bli lettere etterhvert…